Bilen, som mamma er så snill å låne meg mens jeg leter etter ny bil, bestemte seg for å bryte sammen her om dagen. Jeg og Janina hadde pakket og ordna til herlig fisketur, men midt på motoveien bestemte bilen seg for at nok er nok. Så der sto vi da. Vettskremte for øksemordere og annet slags styggedommer. Kom oss heldigvis hjem, men hva hjelper nå det. Livet mitt er ofisielt ødelagt, og jeg kan egentlig bare legge meg ned for å dø. De siste dagene har jeg konsekvent brutt sammen hver gang jeg har sett en bil, og drømt om hummere hver natt. Neida... men sä har jäg det...
Våknet klokka 5 i morrest, og slet hardt for å sove et par minutter lengre. Klokka 6 ga jeg opp, og fant ut at jeg like gjerne kan være litt tidlig pån'. Fikk gjort unna en del klesvask og rydding, og gikk lang og god tur i åttetiden, før sola ble for sterk. Resten av dagen har gått med til vasking, rydding, soling, lesing og maling av mur. Til nå har jeg og Janina brukt omtrent 12 timer på den fordømte muren, og det er enda litt igjen. Gud, for et spennende liv jeg har!
Fikk boken "Elleve minutter" av mamma i går. Den er skrevet av Paulo Coelho, og har lenge stått på listen over bøker jeg har skikkelig lyst til å lese!
Satt meg ned i godstolen på terassen i går og begynte å lese, og i dag er boka lest ut fra perm til perm. Tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det er den beste boken jeg noen sinne har lest! Begynte til og med å grine når jeg kom til slutten.
Det var en gang en fugl. Utstyrt med et par fullkomne vinger og vidunderlige skinnende, fargerike fjær. En fugl skapt til å fly fritt i luften og fryde dem som så den.
En dag fikk en kvinne se denne fuglen, og ble forelsket i den. Hun ble stående og betrakte dens flukt med munnen åpen av forbløffelse, hamrende hjerte og øyne som glitret av lidenskap. Hun ba fuglen ta henne med, og sammen fløy de til himmels i fullkommen harmoni. Hun beundret fuglen, tilba den, forgudet den.
Men så tenkte hun: Kanskje den har lyst til å besøke fjerne fjell! Og kvinnen ble redd. Redd for at hun aldri ville føle det samme for en annen fugl. Og hun ble misunnelig, sjalu på fuglen som kunne fly.
Og hun følte seg ensom.
Og hun tenkte: "Jeg vil sette opp en felle. Neste gang fuglen dukker opp, skal jeg fange den for godt."
Neste dag kom fuglen tilbake, for den var også forelsket. Den gikk i fellen, og ble satt i bur.
Hver dag så hun på fuglen. Den var hennes kjæreste eie, og hun viste den til venninnene sine, som sa: "Du er virkelig en kvinne som har alt." Men litt etter litt skjedde det en merkelig forvandling. Nå som hun hadde fuglen, og ikke lengre behøvde å erobre den, mistet hun etter hvert interessen. Fuglen, som ikke lengre kunne fly og gi uttrykk for meningen med livet sitt, mistrivdes og syknet hen, tapte sin glans og ble stygg. Og kvinnen brydde seg ikke om den mer, bare passet på å gi den mat og holde buret rent.
Og så en dag døde fuglen. Kvinnen sørget dypt, og tenkte på den hele tiden. Men hun husket ikke buret, hun mintes bare den dagen hun så den for første gang, da den fløy glad over himmelen.
Hvis hun hadde kunnet se inn i seg selv, ville hun ha oppdaget at det som hadde vakt hennes lidenskap var fuglens frihet, energien i vingeflukten, ikke den fysiske kroppen. Uten fuglen hadde ikke livet lenger noen mening for henne heller, og døden kom og banket på hennes dør. "Hvorfor kommer du?" spurte hun.
"For at du på ny skal kunne fly til himmels med den," svarte døden. "Hvis du hadde latt den fly sin vei og alltid komme tilbake, ville du ha elsket og beundret den enda mer. Men nå trenger du meg for å kunne møte den igjen."
...Ifølge Platon var mann og kvinne ved skapelsens begynnelse ikke slik de er i dag. Det var bare ett vesen, kortvokst, med en kropp og en hals, men hodet hadde to ansikter som så hver sin vei. Det var som om to vesener hang sammen i ryggen, med to forskjellige kjønn, fire armer og fire ben.
Våknet klokka 5 i morrest, og slet hardt for å sove et par minutter lengre. Klokka 6 ga jeg opp, og fant ut at jeg like gjerne kan være litt tidlig pån'. Fikk gjort unna en del klesvask og rydding, og gikk lang og god tur i åttetiden, før sola ble for sterk. Resten av dagen har gått med til vasking, rydding, soling, lesing og maling av mur. Til nå har jeg og Janina brukt omtrent 12 timer på den fordømte muren, og det er enda litt igjen. Gud, for et spennende liv jeg har!
Fikk boken "Elleve minutter" av mamma i går. Den er skrevet av Paulo Coelho, og har lenge stått på listen over bøker jeg har skikkelig lyst til å lese!
Satt meg ned i godstolen på terassen i går og begynte å lese, og i dag er boka lest ut fra perm til perm. Tror ikke jeg overdriver når jeg sier at det er den beste boken jeg noen sinne har lest! Begynte til og med å grine når jeg kom til slutten.
Det var en gang en fugl. Utstyrt med et par fullkomne vinger og vidunderlige skinnende, fargerike fjær. En fugl skapt til å fly fritt i luften og fryde dem som så den.
En dag fikk en kvinne se denne fuglen, og ble forelsket i den. Hun ble stående og betrakte dens flukt med munnen åpen av forbløffelse, hamrende hjerte og øyne som glitret av lidenskap. Hun ba fuglen ta henne med, og sammen fløy de til himmels i fullkommen harmoni. Hun beundret fuglen, tilba den, forgudet den.
Men så tenkte hun: Kanskje den har lyst til å besøke fjerne fjell! Og kvinnen ble redd. Redd for at hun aldri ville føle det samme for en annen fugl. Og hun ble misunnelig, sjalu på fuglen som kunne fly.
Og hun følte seg ensom.
Og hun tenkte: "Jeg vil sette opp en felle. Neste gang fuglen dukker opp, skal jeg fange den for godt."
Neste dag kom fuglen tilbake, for den var også forelsket. Den gikk i fellen, og ble satt i bur.
Hver dag så hun på fuglen. Den var hennes kjæreste eie, og hun viste den til venninnene sine, som sa: "Du er virkelig en kvinne som har alt." Men litt etter litt skjedde det en merkelig forvandling. Nå som hun hadde fuglen, og ikke lengre behøvde å erobre den, mistet hun etter hvert interessen. Fuglen, som ikke lengre kunne fly og gi uttrykk for meningen med livet sitt, mistrivdes og syknet hen, tapte sin glans og ble stygg. Og kvinnen brydde seg ikke om den mer, bare passet på å gi den mat og holde buret rent.
Og så en dag døde fuglen. Kvinnen sørget dypt, og tenkte på den hele tiden. Men hun husket ikke buret, hun mintes bare den dagen hun så den for første gang, da den fløy glad over himmelen.
Hvis hun hadde kunnet se inn i seg selv, ville hun ha oppdaget at det som hadde vakt hennes lidenskap var fuglens frihet, energien i vingeflukten, ikke den fysiske kroppen. Uten fuglen hadde ikke livet lenger noen mening for henne heller, og døden kom og banket på hennes dør. "Hvorfor kommer du?" spurte hun.
"For at du på ny skal kunne fly til himmels med den," svarte døden. "Hvis du hadde latt den fly sin vei og alltid komme tilbake, ville du ha elsket og beundret den enda mer. Men nå trenger du meg for å kunne møte den igjen."
Elleve minutter
av Paulo Coelho
...Ifølge Platon var mann og kvinne ved skapelsens begynnelse ikke slik de er i dag. Det var bare ett vesen, kortvokst, med en kropp og en hals, men hodet hadde to ansikter som så hver sin vei. Det var som om to vesener hang sammen i ryggen, med to forskjellige kjønn, fire armer og fire ben.
Men de greske gudene var misunnelige, for de så at en skapning med fire armer kunne arbeide mer, med et ansikt hver vei var de alltid årvåkne og kunne ikke angripes bakfra, og med fire ben var de bedre rustet til å stå eller gå lenge av gangen. Og det farligste var at skapningen hadde to forskjellige kjønn, slik at den ikke trengte andres hjelp til å formere seg.
Da sa Zevs, den høyeste av Olympens guder: "Jeg har en plan for å få disse dødelige til å miste sin kraft."
Med et lyn delte han denne skapningen i to, og slik skapte han mann og kvinne. Dermed ble det mange flere mennesker på jorden, og samtidig ble befolkningen forvirret og svekket, for nå måtte hver og en søke sin tapte halvdel for å omfavne den på ny, og i denne omfavnelsen få tilbake sin gamle kraft, evnen til å unngå bakholdsangrep, utholdenheten som skulle til for å gå langt og tåle trettende arbeid. Dette favntaket, hvor to kropper på ny smelter sammen til en, kaller vi sex...
Elleve minutter
av Paulo Coelho
Jeg må ha:
"Siste natt i Twisted River" av John Irving
"Tapte døtre" av Xue Xinran
"Morgen i Jenin" av Susan Abulhawa
"Heksen fra Portobello" av Paulo Coelho
"Brida" av Paulo Coelho
"Supersex for life" av Tracey Cox
"Det tapte symbol" av Dan Brown
"Kjærlighet" av Paulo Coelho
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar